NETTKIRURGEN

(Sendes i kopi til avisen Gudbrandsdølen Dagningen, Lillehammer)
Lillehammer 011003 kl 2000

Kvalitetssikring av ny funksjons- oppgavefordeling
i Sykehuset Innlandet HF.

Undertegnede overleger ved SI Lillehammer ønsker å uttale følgende i forbindelse med Innstillingen om Organisering av somatiske helsetjenester i Sykehuset Innlandet HF.

Innstillingen til ny organisering av Sykehuset Innlandet HF foreligger nå.
Hensyntar den anbefalte omorganiseringen det overordnede mål om bedre og billigere sykehustjenester for befolkningen i Oppland og Hedmark?
Vi tror ikke det ! Vi tror i alle fall ikke det gjelder for Opplands befolkning.
Vi tror at for mange av løsningene er nødløsninger, “suboptimale” løsninger som man selv sier i Innstillingen, og at de slett ikke vil ha den virkning man ønsker.
Dette er kritisk viktige problemstillinger for befolkningen i Innlandet !
Vi ønsker derfor at det blir foretatt en nøytral vurdering av flere av konklusjonene i rapporten, ja – hele rapporten, for å se om det virkelig er sannsynlig at resultatet blir et bedre og mer effektivt tilbud, eller om andre foreslåtte, eller ennå ikke påviste alternativer, kan gi en mer hensiktsmessig effekt.
Så kritisk viktige beslutninger som man her står overfor, kan ikke fattes uten at disse kontroller faktisk er gjort ! Det vil være uansvarlig.
Vi snakker om befolkningens helse, og hvordan vi best skal gjøre oss i stand til å berge liv og helse !

Nedenfor følger en belysning av følgende hovedtema:

1. Utredning av reelle kostnader ved planlagt betydelig konsentrasjon av kirurgiske aktiviteter til SI Hamar.

2. SI Lillehammer rammes spesielt hardt. Fare for full nedbygging av akuttfunksjonene.
Effekten av tjenestetilbudet fra de store sentrale sykehusene i Oslo for deler av befolkningen i Hedmark og Oppland, og den påvirkning dette bør ha på planleggingen av akuttsykehusfunksjonen i Innlandet.

3. Prosessen blir for risikabel. Mangelfulle konsekvensutredninger.

4. Samlokalisering Gyn/Føde/Barn – Mage-Tarm kirurgi.
Man følger ikke prosjektgruppenes anbefalinger om dette.
Man går for suboptimale (“nød”-) løsninger også i Oppland.

1.
Det er planlagt en betydelig konsentrasjon av aktiviteter til SI Hamar.
Det er vanskelig å forstå at, og hvorfor, det kan satses i slik grad på Hamar, som vel kjent har de bygningsmessig klart svakeste forutsetninger av de 4 Mjøssykehusene.

Spesielt når det uttrykkelig er fastlagt fra sentralt hold at det er uaktuelt å planlegge nybygg eller vesentlige bygningsmessige investeringer i forbindelse med omorganiseringen.
Aktivitetsøkningen på Hamar vil utvilsomt måtte medføre en opprustning av sykehusets kirurgiske avdeling til tidsmessig standard og nødvendig størrelse og kapasitet.
Dette må bety en kostnadsøkning for å få på plass lokaliteteter som allerede finnes ved de 3 andre Mjøs sykehusene.
Disse spørsmålene er flere ganger åpent reist både i Kirurgigruppen, og i møter med ledelsen SI, uten å bli besvart på tilfredsstillende måte.
I Innstillingen beregnes investeringskostnadene til 1,5 mill kr.
Med de opplysninger vi har om forholdene ved SI Hamar, fra ansatte ved dette sykehuset, samt forhold avdekket i tidligere konsulentrapport, synes det klart nødvendig at disse forholdene må granskes nøyere enn det som er gjort i Innstillingen.
Det må i en Innstilling som dette kreves at det legges til grunn en nøytral vurdering av i hvilken grad bygningsmassen på SI Hamar er tilstrekkelig og tidsmessig i forhold til de krav som stilles med den planlagte betydelige aktivitetsøkningen, og hvilke kostnader man her vil møte. Disse vurderinger bør gjøres av eksterne og nøytrale faginstanser.

2.
Innstillingen undervurderer også konsekvensene av forslaget til kirurgiske funksjoner ved Lillehammer Sykehus, når man som arbeidsområde i kirurgi kun blir tildelt ortopedi og brystkreftkirurgi.
Sykehuset rammes på en slik måte at det åpenbart og utvilsomt vil få store problemer med å overleve som akuttkirurgisk og -medisinsk sykehus.
Derved får man også pga uheldige ringvirkninger mot andre avdelinger, som spesielt røntgenavdeling, anestesi/intensivavdeling, og medisinsk avdeling, problemer med akuttfunksjonene totalt sett, ogsåfor gyn/føde/barn avdelingen.
Det var vel ikke tilsiktet ?
Ringvirkningene kan bli raske og ukontrollerbare.
Funksjonsfordelingen for SI Lillehammer kan ikke ses å ha noen faglig forankring, annet enn at det er en del benbrudd her om vinteren, og at Revmatismesykehuset ligger her.
Man har overhode ikke tatt hensyn til de eksisterende virkelig sterke sidene ved SI Lillehammer, nemlig disse fakta:

at SI L er det største og mest komplette sykehuset på innlandet
at SI L har patologisk anatomisk avdeling, som udiskutabelt er en stor fordel ved større kreftoperasjoner. Andre løsninger kan fungere men er suboptimale
“nødløsninger”.
at SI L har en meget kompetent og velfungerende nyremedisinsk avdeling
med dialyseservice. Dette er meget viktig ved behandlingen av de
alvorligst syke pasienter med organsvikt.
Det er også direkte faktafeil i innstillingen når det hevdes at ved de fleste
intensivavdelinger er det anestesilegene selv som står for den
nødvendige dialysebehandlingen ved nyresvikt. Dette har vi påvist
og redegjort for tidligere i møte med adm. direktør.
at SI L de sist 20-30 år også har vært et meget vel ansett utdanningssted til de forskjellige medisinske spesialiteter, og et sterkt rekrutterende sykehus,
selv til fag med periodevis vanskelig rekruttering, som Patologi og Røntgen, kan heller ikke anses som noen ulempe.
Nå har vi allerede mottatt klare signaler fra legene under utdannelse om at
dette spesielle fortrinnet ved SI L raskt vil svekkes i betydelig grad, og med
dette svekkes samtidig SI HF som helhet som utdanningsinstitusjon.

Sykehuset utsettes med de foreliggende planer “justert modell 4” for en betydelig nedbygging, fra sitt utgangspunkt som det største og mest komplett sykehuset på Innlandet.
Hvis Innstillingen vedtas er det vanskelig å se det annerledes enn at hensikten er å gjennomføre en styrt avvikling av SI Lillehammer som akuttkirurgisk sykehus.
Er det slik, da bør dette fremkomme allerede nå.
Det er heller ikke kommet tydelig nok frem at Lillehammer, med sin nær komplette funksjon i dag, ligger vel 2 timer kjøretid fra Oslo, mens både Hamar og Gjøvik ligger bare vel 1 time unna. Dette må medføre vurderinger om opprettholdelse av helsetilbudet til befolkningen som ligger lengst unna de sentrale strøk, så vel som muligheten og faren for at deler av befolkningen i søndre H-O vil naturlig vil “lekke” mot Oslo sykehusene i fremtiden.

Rapporten hensyntar ikke forholdene om en samlet geografisk fordeling i landet som sådant, hvor Lillehammer vil være det sykehuset som har den beste strategisk plassering geografisk, nærheten til Oslo fra Gjøvik og Hamar tatt i betraktning.
Faren for nedbygging av Lillehammer som akuttsykehus er i den nye modellen overhengende, og det bør gjøres en separat utredning på hvordan Oslosykehusenes nærhet til Både Hamar og Gjøvik faktisk gjør Lillehammer som det sykehuset med størst reellt nedslagsfelt for regionen.

3.
Det er innlysende svært vanskelig å gjøre alle tilpasningene frem mot et velfungerende sykehus i ett eneste løft, spesielt når det er et krav at det ikke skal gjøres vesentlige bygningsmessige investeringer. Prosessen må nødvendigvis gjennomføres i flere faser.
Man må derfor i størst mulig grad være sikker på at man velger en fordeling og struktur som i seg selv er bærekraftig over noe tid. Ellers risikerer man rask forvitring av fagmiljøer, med flukt av fagpersonell i en slik grad at man ikke vil kunne gjennomføre de senere nødvendige tilpasninger. Konsekvensene av uheldige beslutninger nå vil være så store at de ikke vil la seg reparere i senere faser.
Det må anses tvilsomt om man kan fatte forsvarlige vedtak på det grunnlag som foreligger i Kirurgirapporten. Kirurgirapporten er så mangelfull på konsekvensutredninger både på fag, personell og økonomiområdet, at det vil medfører betydelig risiko å bruke den som beslutningsgrunnlag for faglig funksjonfordeling og geografisk lokalisering.

4.
Samlokalisering av Kvinne/Føde/Barn med Mage-Tarm kirurgi var det bred enighet om fordelene ved i begge fagrapportene. Når man nå i justert modell 4 finner det opportunt å fravike dette, må det ha andre begrunnelser enn faglige eller økonomiske.
En splittelse av fagene også i Oppland, må anses uheldig (“suboptimalt”), dette kommenteres også spesielt i Innstillingen.
At man søker å løse dette som i Hedmark, ennå en gang, ved den nødløsning at spesialitetene gjensidig skal kunne tilkalles, over en distanse på 50 km, når det er nødvendig, må anses mer uforsvarlig enn “suboptimalt”. Man må vite at den spesialisten man evt etterspør har en betydelig tilkallingstid, om han overhode har anledning til å tilkalles fra sitt arbeidssted pga presserende akuttoppgaver der.
Tiltenkte fordeler og framtidige visjoner om sykehusorganiseringen i Innlandet reduseres i betydelig grad med dette.
Man bør forsøke å holde seg til de faglige anbefalinger i større grad, nettopp for å styrke disse fagmiljøer i fremtiden, og unngå å satse på suboptimale løsninger
i hele SI HF.
Den prosessen som nå er igangsatt har en spire i seg til å bli til det beste for regionen.
Det vil helt naturlig være store interne uenigheter og stridigheter mellom enhetene om hvem som skal tildeles de ulike funksjonene.
Det er derfor viktig å klargjøre nøytralt og åpent, med de nødvendige konsekvensberegninger, både på fag, personell og økonomisiden, hva man egentlig vil oppnå.

Spesielt på dette området er Innstillingen svak.
Kfr tabellen i kap. 4, som dreier seg om rene antakelser, uten at beregninger, enn si beregningsgrunnlag foreligger slik det bør.
Det innrømmes riktignok i innledningen til kap. 4 at dette er antagelser, men tallene brukes allikevel for å rettferdiggjøre vise typer tenkning. Det er uholdbart å bruke et tallmateriale av denne kvalitet til slike viktige beslutninger vi her står overfor.
Hvordan har man f eks estimert årlig resultatforbedring i kirurgi på 20 mill kr ?
Er dette en beregning, og hvordan ser den i så fall ut. Eller er det et ønske eller krav ?
Likedan kan man spørre seg om estimatet for antatte investeringer knyttet til gjennomføringen av oppgavefordelingen, 2 mill kr pr år til hele kirurgien?
Hvordan kommer man frem til dette tallet, hvilke beregninger ligger bak?

Det må etter vårt syn derfor foretas en ytterligere vurdering av hva de reelle effekter av denne organiseringen innebærer. Herunder må det vurderes hva som er alternativ besparelse og styrking av fagmiljøet ved å samlokalisere Gyn/Føde/Barn med
Mage-Tarm kirurgi, som foreslått av prosjektgruppene.
Disse to alternativer må begge fremkomme, og verifiseres av eksterne krefter.

Kan man virkelig gjennomføre en så omfattende endring i innlandssykehusenes funksjons- og oppgavefordeling, uten at det er gjennomført en mer solid og nøytral gjennomgang, med nøyaktigere og mer nøytrale beregninger av hva som faglig sett er de beste og tryggeste løsningene?
Vi mener ikke det!

Det har vært ganske stor enighet i den faglige prosessen i kirurgigruppen.
Allikevel finner man det riktig å fravike vesentlige enighetspunkter i innstillingen.
Det som var et godt faglig fundert arbeide i prosessen, har i innstilling blitt et kompromiss fullt av nødløsninger uten nødvendig logisk plassering og organisering. Kompromisser gjennomført for å tilfredsstille de fleste involverte parter.
Det er viktig nå å få verifisert om dette virkelig kan være en fornuftig modell.
Vi ber styret om å ta hensyn til disse innspill, og opptre forsvarlig i beslutningsprosessen.
La en ekspertgruppe bestående av nøytrale tverrfaglige spesialister/eksperter foreta en gjennomgang/revisjon av Innstillingen og forslagene.
Da er sannsynligheten større for at de ulike grupperinger også i større grad vil slutte seg til det fremlagte forslaget.
På denne måten vil man sannsynligvis også få en mer samlet,motivert og kompetent organisasjon i Sykehuset Innlandet HF.

Slik dette nå fremlegges, preget av “suboptimale” (nød-)løsninger gjennom hele organisasjonen, blir transaksjonskostnadene, i alle fall for Opplands vedkommende,
alt for store.
Hamar/Elverum berøres som man tydelig ser, på kirurgisiden, knapt av omorganisering overhode. Kun tilførsel av betydelige og sentrale kirurgiske aktiviteter til et sykehus med den dårligste bygningsmasse av alle de 4 Mjøssykehusene.

På vegne av 11 overlege kolleger
Torstein Valset
Seksjonsoverlege Kirurgisk avdeling
Mage-Tarm seksjon