Lillehammer 30. oktober 2003



Til

Helseminister Dagfinn Høybråten

Helsedepartementet

Postboks 8011 Dep

0030 Oslo

 

kopi til

Medlemmer av Sosialkomiteen, Stortinget, 0026 Oslo

Stortingsrepresentanter for Oppland, Stortinget, 0026 Oslo

 

 

Fra Ole Jonas Rolstad

Spesialist i hjertemedisin og indremedisin

Medisinsk avdeling, Sykehuset Innlandet Lillehammer



HELSEREFORMEN I PRAKSIS

 

- et eksempel fra Mjøsregionen hvor et effektivt, komplett akutt sykehus bygges ned

 

Sykehuset på Lillehammer er innlandets mest komplette sykehus. Som et ledd i helsereformen vedtok styre i Sykehuset Innlandet HF en ny organisering av regionens sykehustilbud, som i realiteten vil rasere den mest effektive enheten. Et velfungerende sykehus skal bygges ned, fagområder skal fordeles rundt på fire sykehus og ingen blir komplette - ikke før man på noe sikt bøter på skaden og bygger opp igjen et nytt stort sykehus nærmere Oslo.

 

Som styreformann Petter Pay så treffende uttalte etter styremøte, ”vanskelig valg for et styre uten fagkunnskap å gjøre endringer på funksjonsfordeling foreslått av administrasjonen”.

 

Behandling av dårlige pasienter, både indremedisinske pasienter og kompliserte kirurgiske pasienter slik som skadede ved en trafikkulykke, krever et nært samarbeid mellom ulike spesialiteter. Dette i motsetning til planlagt virksomhet som utføres best i dedikerte, skjermede enheter. Et eksempel er planlagt kirurgisk virksomhet, slik som hoftekirurgi. Ved behandling av traumatiserte eller alvorlig syke pasienter må flere spesialister samhandle, hvilket innebærer at de må være tilgjengelige på samme sted. Det sier seg selv at dårlige pasienter ikke kan fraktes fra sted til sted for å få de ulike spesialisters vurdering.

 

Omorganiseringen, som styret i Sykehuset Innlandet HF mandag 6. oktober vedtok, innebærer endringer som har store konsekvenser for Lillehammer sykehus og befolkningen i Gudbrandsdalen spesielt.

 

For eksempel for sykehuset på Lillehammer. Her har man et komplett akuttsykehus, som med endringsforslagene vil komme i en underlig situasjon der vi må frakte pasienter fra en alvorlig ulykke til Gjøvik for å behandle skader i indre organer, til Hamar for skade i urinveier mens de får bli på Lillehammer for bruddbehandling. Det burde være opplagt at dårlige pasienter, ikke minst de alvorlig syke medisinske pasienter med sykdom i flere organer samtidig ikke kan fraktes fra sted til sted. Man kan ikke dele opp pasienten og sende enkeltdeler rundt, ei heller kan legene deles for å være på ulike steder samtidig.

 

Ved gjennomføringen av de vedtatte endringene vil flere komplekse pasienter måtte sendes til nærmeste regionsykehus, for Mjøsregionen vil det være Ullevål Universitetssykehus, Rikshospitalet eller St.Olavs Hospital i Trondheim. I endringsforslaget heter det at , "Felles for de fleste modeller kan det anføres at de har som ulempe at befolkningen må forholde seg til sykehustilbud flere steder. Dette medfører bl.a. noe mer reiseavstand for enkelte situasjoner, mindre for andre". I tillegg står det "for store sammensatte skader (multitraumer) er dette ikke optimalt. Multitraumer utgjør riktig nok ikke noe stort volum, men for enkeltpasienter kan dette ha stor betydning. Etableringen av luftambulansetjenesten har ført til at en vesentlig del av de hardest skadde pasientene flys direkte til Ullevål universitetssykehus HF".

 

Det uttrykkes altså at man antar at de store regionssykehusene, som Ullevål Universitetssykehus, har ledig kapasitet og kan ta imot alle pasienter som trenger flere spesialister samtidig. Det samme må da gjelde medisinske pasienter med svikt i mange organer, de vi daglig har liggende på intensivavdelingen. Dette står i kontrast til de siste års fokusering på nettopp manglende kapasitet på Østlandets intensivavdelinger. Lillehammer har i slike perioder avlastet sykehusene i Osloregionen. Med foreslåtte nedbygging av Lillehammer, vil en slik avlastning i framtiden ikke være mulig.



Framtidsperspektiv – et forvarsel til det øvrige sykehus-Norge?

Nedfasingen på Lillehammer åpner for neste trinn i en velregissert prosess; samling av alle funksjoner og bygging av et helt nytt sykehus på Hamar eller Gjøvik, kun én times kjøring fra andre store sykehus i Oslo og Akershus.

Et slikt scenario gir en viss mening til dagens vedtatte endring, dersom man mener det beste vil være å samle ressursene innen regionen ett sted. Imidlertid er dagens situasjon at regionens mest komplette og effektive sykehus ligger på Lillehammer –sentralt i regionen og med god tilgang til spesialistkompetanse. Hamar er det minst komplette men har en funksjonsfordeling med Elverum, med delt hell. Gjøvik fungerer imidlertid godt som akuttsykehus i dag. Nå vil en altså gjennomføre en dårlig modell på alle de fire aktuelle sykehusene. Dette gir utsagnet fra rapporten om at "Det er lagt til grunn at det også i fortsettelsen skal være akuttsykehusfunksjoner ved alle fire angjeldende sykehus (Lillehammer, Gjøvik, Hamar og Elverum)" en noe underlig klang.

 

Det samme gjelder der det i endringsforslaget står: ”Tjenestetilbudet skal oppleves som enda bedre enn i dag, og preges av tilgjengelighet, kvalitet og service", samt "fagmiljøene skal videreutvikles slik at de blir sterkere og mer robuste enn i dag. Miljøene skal være attraktive og rekrutterende, og i stand til å påta seg større oppgaver" og "produktiviteten skal økes og det relative kostnadsnivået skal senkes." Tjenestetilbudet skal altså oppfattes som bedre og mer kostnadseffektivt enn i dag, med de ulike fagmiljøer og tilbud spredt på ulike sykehus med 50 til 90 km avstand.



Lik behandling uansett bosted

Helse ØST har en visjon om at alle pasienter skal tilbys samme behandling hvor enn de bor. En illusjon spesielt for vår regions nordlige områder, nå som reisevei til sykehus blir enda lengre. Det blir riktignok kortere for de sydligere deler av fylkene som allikevel har relativt kort vei til like gode tilbud i Akershus og Oslo (12 mil fra Hamar til Oslo). Fra Hamar til Lesja eller Skjåk er det imidlertid like langt som fra Hamar til Larvik.

 

Det er bra med en full gjennomgang av sykehusstrukturen for å se om det er grunnlag for forbedringer. Endringsforslag må imidlertid inneholde konsekvensanalyser som i tillegg til ulemper for pasientene, også vurderer alle transportkostnader, økt behov for ambulansetjenester av kompliserte pasienter, tilgang til spesialistkompetanse, økt pasientrisiko samt konsekvenser for bosettingen i lokalsamfunnet. Lillehammer sykehus er i dag et meget effektivt og velfungerende sykehus og det er uforståelig at dette nå foreslås bygget ned.

 

Det kan synes som om politikerne er parkert på sidelinjen og at dette toget nå bare ruller, uten videre evaluering underveis i marsjen. La oss håpe at dette ikke er et tog som har fått styringsfart med samme mandat og konklusjon for det ganske land – da tror jeg vi må ta oss tid til å gjøre en siste kontrollsjekk før eksperimentet med nedbyggingen har rammet alle effektive og komplette enheter.

 

Med vennlig hilsen

 

                          Ole Jonas Rolstad

                          Lillehammer sykehus