Fra Morgenbladet 121203
Sykehus er politikk
Av Aslak Bonde (12-12-2003)
Den store sykehusreformen fra 2001 blir nevnt som et av mange eksempler på politikkens retrett, fordi eierskapet ble overført fra de folkevalgte i fylkeskommunene til upolitiske helseforetak. Men, det viser seg nå at sykehus er for viktig til å avpolitiseres.
Onsdag i denne uken diskuterte Stortinget sykehuspolitikk i forbindelse med at helsebudsjettet for neste år ble vedtatt. Et av signalene fra et samstemt Storting er at Helseforetakene ikke må omorganisere bare for å spare penger. Sykehusstruktur og oppgavefordeling kan bare endres når det er faglig riktig.
Hva som er faglig riktig, og om det kan være faglig fornuftig å organisere seg slik at man får flere helsetjenester for hver million, sier ikke Stortinget noe om. Selvfølgelig ikke. En ting er at det ikke finnes fasit for faglige vurderinger, viktigere er det at politikerne med dette uklare signalet gir seg selv mulighet til å gripe inn når de upolitiske helseforetakene gjør noe som folket misliker ekstra sterkt.
Således kunne helseminister Høybråten for en drøy måned siden gi etter for det lokale presset og redde fødeavdelingen ved sykehuset på Gjøvik. Helse Øst ville spare penger ved å slå den sammen med fødeavdelingen på Lillehammer. Helsedepartementet forsto det argumentet, men la større vekt på det faktum at det er et stort nok befolkningsgrunnlag rundt Gjøvik til å sikre en faglig god fødeavdeling der.
Høybråten fant imidlertid ingen grunn til å redde fødeavdelingen på Aker, selv om det der er mer enn dobbelt så mange fødsler som på Gjøvik, og følgelig er minst like faglig riktig å beholde den. Helsedepartementet begrunner ikke sin aksept av Aker-nedleggelsen, men det er åpenbart at det i denne sammenheng er helt greit å effektivisere for effektiviseringens skyld.
Det er ikke noe galt med en helsestatsråd eller et Storting som driver politikk. Det som berettiger oppmerksomheten, er at vi var mange som for et år eller to siden trodde at det skulle bli langt mindre politikk i sykehusstyringen enn det faktisk er blitt.
For Arbeiderpartiet og Høyre var det et viktig, men uuttalt, mål med sykehusreformen at man skulle få inn en handlekraftig ledelse som kunne foreta de nødvendige effektiviseringstiltak uten å måtte ta hensyn til verken velgere eller folkevalgte organer.
Deler av dette målet er nådd. Det er i år kommet mer drastiske forslag til omorganiseringer enn det trolig ville ha kommet dersom fylkeskommunene fortsatte å eie sykehusene. Dagfinn Høybråten har godkjent de fleste forslagene til endring. Neste år har Helseforetakene varslet enda mer drastiske forslag til omstillinger – om de da ikke får mer penger.
Og det gjør de. I høst fikk Ap. plusset på en halv milliard til sykehusene neste år – i tillegg til at man lar dem få bruke et ekstra år på å fjerne sine underskudd. Samtidig driver en samlet opposisjon i disse dager på med talltriksing i Stortinget som kan gi sykehusene noen hundre millioner kroner ekstra i inneværende år.
Spillet om penger er akkurat som før. Sykehusene varsler at de må redusere antallet ansatte og legge ned sykehusposter, dersom de ikke får mer. Da tør ikke rikspolitikerne annet enn å hoste opp litt ekstra. Det skjedde i sommer, og det kommer garantert til å skje neste år. Politikerne er nemlig avhengige av å levere, og det er Helseforetakene som er deres verktøy. Da er det liten tvil om hvem som sitter med den reelle makten.
Det er presset fra opinionen som fører til at det blir slik. Så lenge mediene kan melde om pasienter som ikke får god nok og rask nok behandling, vil det være nesten umulig for politikerne å tillate at avdelinger blir lagt ned eller at leger og sykepleiere blir satt på gaten. Og begrepene «god nok» og «rask nok» er meget relative.
Politikerne har også i år fått illustrert hvor sterkt sykehusene står i sine lokalsamfunn. Mange steder bidrar de med en stor andel av arbeidsplassene, men det viktigste er at de gir og/eller symboliserer trygghet. Det har vært en voldsom mobilisering i de mange byer og steder der de upolitiske helseforetakene har foreslått nedlegginger. Og folket skjønner hvem som til syvende og sist har ansvaret. Det er politikerne. Den eneste forskjellen fra tidligere er at det nå er rikspolitikerne, og ikke fylkespolitikerne, som må stå til ansvar.
Det har de skjønt, og det er derfor rikspolitikerne nå er i ferd med å ta politikken tilbake.