Leserbrev Gudbrandsdølen Dagningen 281003 Mobilisering mot å svekke sykehuset som akuttsykehus Det er store medieoppslag og mobilisering for å bevare fødeavdelingen på sykehuset på Gjøvik. Politikere, befolkningen og helsearbeidere står der frem med sitt budskap; - det er galskap å flytte en stor og velfungerende avdeling og at det er viktig å ha tilgjengelige og gode helsetilbud i nærområdet. Fødeavdelingen på Gjøvik er imidlertid bare «en brikke i et større spill». Taperen i dette «spillet» eller maktkampen, er uten tvil sykehuset i Lillehammer dersom vedtaket fra 6. oktober 2003 blir stående. Administrasjonen og styret i Sykehuset Innlandet HF svekker det mest velfungerende og komplette akuttsykehuset mellom Oslo og Trondheim. Helseforetakene er opptatt av effektivisering, produktivitet og budsjettbalanse på linje med en privat bedrift, fremfor nærhet, trygghet og kvalitet på tjenestene. Det virker som de glemmer det er offentlige helsetjenester de er satt til å forvalte og at de skal ta hensyn til befolkningen. Administrasjonen og styret i Sykehuset Innlandet HF har besluttet å flytte viktige funksjoner fra sykehuset på Lillehammer. Det betyr at akutt og kritisk syke ikke lenger vil være sikret et godt og fullgodt helsetilbud her. Dette er ofte ustabile mennesker som krever rask og adekvat behandling. Sjansen til å overleve eller få mindre senkomplikasjoner er størst dersom en kommer raskt til behandling. Lengre kjøretid eller tvil om hvilket sykehus den syke skal til, vil «forbruke» dyrbar tid. En sykehusorganisasjon er kompleks, noe styreformann Peter Pay tydelig også mener idet han uttaler at styret i Sykehuset Innlandet HF ikke er kompetente til å vurdere administrasjonens forslag til omorganisering og funksjonsfordeling. En kan tenke seg en grunnmur hvor hver stein utgjør en spesialitet. Grunnmuren til sykehuset i Lillehammer står stødig og er godt fundamentert. Enhver som skal restaurere hus vil se etter om grunnmuren holder mål før en setter i gang omfattende og dyr utbygging. Forslaget innebærer at en tar en stein her og en der og flytter noen hit og noen dit. Dette resulterer i svakheter og sviktende punkter. Ved å fjerne enkeltelementer fra et sammenvevd og komplisert medisinsk miljø kan dette føre til systemfeil vi til nå ikke har vært vant med. I verste fall kan menneskeliv gå tapt. Administrasjonen for Sykehuset Innlandet HF sier at ingen akuttfunksjoner skal legges ned, og uavhengig av tidspunkt skal en være sikret tilgjengelig kompetanse innen for Sykehuset Innlandet HF. I dette ligger det å forstå at et eller annet sted rundt Mjøsa skal en få nødvendig helsehjelp. Det vil virke både forvirrende og ulogisk å måtte transportere en skiskade fra Kvitfjell/Hafjell forbi Lillehammer, når en vet hvor viktig og avgjørende tiden er for utfallet av skaden. Med viten og vilje legges det altså her opp til et tidsforbruk som er unødvendig. Pr i dag har verken Hamar eller Gjøvik helikopterlandingsplass tilknyttet sykehusene. Man har friskt i minne diskusjonen og erstatningssakene ved etablering av en sådan ved sykehuset i Lillehammer. Det er kanskje ikke fra Sykehuset Innlandet HF sitt budsjett en slik utbygging skal tas, men det er faktisk dårlig samfunnsøkonomi å skape et slik utbyggingsbehov. Den valgte løsningen vil føre til utgifter til utbygging/utbedring av en nedslitt og trang bygningsmasse ved sykehuset i Hamar og i tillegg utløse økte transport- og lønnsutgifter. Lengre kjøretid «tapper» distriktene for beredskap, idet ambulansen blir borte lengre på hver tur. Dette er distriktspolitikk som skaper utrygghet, fjernhet og utilgjengelighet. Utgiftene til slik transport er ikke tatt inn i regnskapet fordi det var så vanskelig å forutse, heter det fra administrasjonen. Ekstra lønnsutgifter til sykepleierfølge må en også medberegne idet ustabile pasienter ofte trenger medisinering og intens overvåking underveis. Ulempene det er for en ustabil pasient å transporteres kan ikke prissettes, men en vet det vil kunne medføre økt liggetid på sykehus, idet enhver ekstrabelastning gjør restitueringen vanskelig og lengre. Andre faktorer det er vanskelig å sette kronebeløp på, er utrygghet og tap av tid før en får nødvendig helsehjelp. Sykehuset i Lillehammer har ikke hatt rekrutteringsproblemer, og det har fremstått som et attraktivt sykehus å jobbe ved. Flere dyktige medarbeidere har publisert vitenskapelige arbeider i anerkjente tidsskrifter og sykehuset har fungert som utdanningssted for fremtidige spesialister innen ulike profesjoner. Ved å redusere sykehusets muligheter for å motta og behandle akutt og kritisk syke, vil det ikke lenger være den samme mulighet til å lære akuttmedisin, og sykehuset vil kunne få problemer med rekrutteringen. Slike ringvirkninger kan koste dyrt. Håper fornuften og ikke beslutningstakernes adresser blir avgjørende for utfallet av denne saken! Elin Amrud, intensivsykepleier, Lillehammer