Leserbrev Gudbrandsdølen
Dagningen 281003
Mobilisering mot å svekke sykehuset som akuttsykehus
- Det er store medieoppslag og
mobilisering for å bevare fødeavdelingen på sykehuset på Gjøvik.
Politikere, befolkningen og helsearbeidere står der frem med sitt
budskap; - det er galskap å flytte en stor og velfungerende avdeling
og at det er viktig å ha tilgjengelige og gode helsetilbud i nærområdet.
Fødeavdelingen på Gjøvik er imidlertid bare «en brikke i et større
spill».
Taperen i dette «spillet» eller maktkampen, er uten tvil sykehuset i
Lillehammer dersom vedtaket fra 6. oktober 2003 blir stående.
Administrasjonen og styret i Sykehuset Innlandet HF svekker det mest
velfungerende og komplette akuttsykehuset mellom Oslo og Trondheim.
Helseforetakene er opptatt av effektivisering, produktivitet og
budsjettbalanse på linje med en privat bedrift, fremfor nærhet,
trygghet og kvalitet på tjenestene.
Det virker som de glemmer det er offentlige helsetjenester de er satt
til å forvalte og at de skal ta hensyn til befolkningen.
- Administrasjonen og styret i Sykehuset
Innlandet HF har besluttet å flytte viktige funksjoner fra sykehuset
på Lillehammer. Det betyr at akutt og kritisk syke ikke lenger vil være
sikret et godt og fullgodt helsetilbud her. Dette er ofte ustabile
mennesker som krever rask og adekvat behandling.
Sjansen til å overleve eller få mindre senkomplikasjoner er størst
dersom en kommer raskt til behandling.
Lengre kjøretid eller tvil om hvilket sykehus den syke skal til, vil
«forbruke» dyrbar tid.
- En sykehusorganisasjon er kompleks,
noe styreformann Peter Pay tydelig også mener idet han uttaler at
styret i Sykehuset Innlandet HF ikke er kompetente til å vurdere
administrasjonens forslag til omorganisering og funksjonsfordeling.
En kan tenke seg en grunnmur hvor hver stein utgjør en spesialitet.
Grunnmuren til sykehuset i Lillehammer står stødig og er godt
fundamentert. Enhver som skal restaurere hus vil se etter om
grunnmuren holder mål før en setter i gang omfattende og dyr
utbygging. Forslaget innebærer at en tar en stein her og en der og
flytter noen hit og noen dit. Dette resulterer i svakheter og
sviktende punkter. Ved å fjerne enkeltelementer fra et sammenvevd og
komplisert medisinsk miljø kan dette føre til systemfeil vi til nå
ikke har vært vant med. I verste fall kan menneskeliv gå tapt.
- Administrasjonen for Sykehuset
Innlandet HF sier at ingen akuttfunksjoner skal legges ned, og
uavhengig av tidspunkt skal en være sikret tilgjengelig kompetanse
innen for Sykehuset Innlandet HF. I dette ligger det å forstå at et
eller annet sted rundt Mjøsa skal en få nødvendig helsehjelp. Det
vil virke både forvirrende og ulogisk å måtte transportere en
skiskade fra Kvitfjell/Hafjell forbi Lillehammer, når en vet hvor
viktig og avgjørende tiden er for utfallet av skaden.
Med viten og vilje legges det altså her opp til et tidsforbruk som er
unødvendig.
Pr i dag har verken Hamar eller Gjøvik helikopterlandingsplass
tilknyttet sykehusene.
Man har friskt i minne diskusjonen og erstatningssakene ved etablering
av en sådan ved sykehuset i Lillehammer. Det er kanskje ikke fra
Sykehuset Innlandet HF sitt budsjett en slik utbygging skal tas, men
det er faktisk dårlig samfunnsøkonomi å skape et slik
utbyggingsbehov.
- Den valgte løsningen vil føre til
utgifter til utbygging/utbedring av en nedslitt og trang bygningsmasse
ved sykehuset i Hamar og i tillegg utløse økte transport- og lønnsutgifter.
Lengre kjøretid «tapper» distriktene for beredskap, idet ambulansen
blir borte lengre på hver tur. Dette er distriktspolitikk som skaper
utrygghet, fjernhet og utilgjengelighet. Utgiftene til slik transport
er ikke tatt inn i regnskapet fordi det var så vanskelig å forutse,
heter det fra administrasjonen.
Ekstra lønnsutgifter til sykepleierfølge må en også medberegne
idet ustabile pasienter ofte trenger medisinering og intens overvåking
underveis. Ulempene det er for en ustabil pasient å transporteres kan
ikke prissettes, men en vet det vil kunne medføre økt liggetid på
sykehus, idet enhver ekstrabelastning gjør restitueringen vanskelig
og lengre. Andre faktorer det er vanskelig å sette kronebeløp på,
er utrygghet og tap av tid før en får nødvendig helsehjelp.
- Sykehuset i Lillehammer har ikke hatt
rekrutteringsproblemer, og det har fremstått som et attraktivt
sykehus å jobbe ved. Flere dyktige medarbeidere har publisert
vitenskapelige arbeider i anerkjente tidsskrifter og sykehuset har
fungert som utdanningssted for fremtidige spesialister innen ulike
profesjoner. Ved å redusere sykehusets muligheter for å motta og
behandle akutt og kritisk syke, vil det ikke lenger være den samme
mulighet til å lære akuttmedisin, og sykehuset vil kunne få
problemer med rekrutteringen. Slike ringvirkninger kan koste dyrt. Håper
fornuften og ikke beslutningstakernes adresser blir avgjørende for
utfallet av denne saken!
Elin Amrud,
intensivsykepleier,
Lillehammer
|