Her er brevet til helseministeren, sakset fra Gudbrandsdølen Dagningen 251003: Omorganisering av Sykehuset Innlandet HF. Som ansatte ved Sykehuset Innlandet Lillehammer føler vi meget stor frustrasjon og fortvilelse over de beslutninger som nå er tatt vedrørende organisering av somatiske helsetjenester i  Sykehuset Innlandet HF (SIHF).  Konsekvensene av disse vedtak er at vårt sykehus degraderes fra å være et fullverdig akuttsykehus med komplette, spesialiserte behandlingstilbud på de viktigste fagområder, til å bli et sykehus med reduserte akuttfunksjoner, og som derved ikke lenger vil kunne ta imot pasienter med akutte skader/traumer eller alvorlig sykdom som krever tverrfaglig diagnostisering, behandling og pleie. Det er en realitet at av de fire sykehusene i SIHF, er Lillehammer det sykehuset som har vært mest komplett, og som lettest har rekruttert spesialister og nøkkelpersonell. Sykehuset har gjennom mange år bygd opp sterke fagmiljøer og funksjoner, som med gjensidig støtte og avhengighet av hverandre har tilbudt distriktets befolkning et nært, trygt og komplett helsetilbud.  Flere av de viktigste enhetene i dette vil nå bli nedlagt og flyttet til andre sykehus. Ca. 200 helsearbeidere er nødt til å begynne på en ny arbeidsplass, enten innenfor eller utenfor vårt sykehus. Dette vil få store ringvirkninger også innen de gjenværende fagmiljøene; de mister sine viktigste samarbeidspartnere når det gjelder å pleie og behandle sammensatte, komplekse sykdomsdiagnoser. Det er i første rekke flytting av gastrokirurgisk avdeling (mage-/tarmkirurgi) fra Lillehammer til Gjøvik, men også flytting av urologisk avdeling til Hamar, som rammer akuttfunksjonene ved vårt sykehus.  Mage- /tarmkirurgene er nøkkelpersoner ved behandling av skadepasienter.  De aller fleste av disse har sammensatte skader, hvorav oftest skader på bukorganer er de mest livstruende, og der behandling haster mest. Mage- /tarmkirurger utgjør likeledes viktig ekspertise ved kompliserte gynekologiske problemstillinger og motsatt. Det er mange turister på gjennomreise i området, både sommer og vinter. Vi er nedslagsfelt for fjellområdene Jotunheimen, Rondane og Dovrefjell. Ved større trafikkulykker på E6 i Gudbrandsdalen eller større ulykker i alpinanleggene i Hafjell, Skeikampen eller Kvitfjell er det ikke uvanlig at pasienten har pådratt seg både beinbrudd, blødning i bukhulen, hull på tarmen og/eller alvorlige skader i urinveiene. Kortest mulig vei til akuttsykehus kan være livreddende for pasienten. Luftambulanse er ikke alltid tilgjengelig, enten pga. andre oppdrag eller for dårlig flyvær. Det tar lang tid å bygge opp fagkompetanse og et fagmiljø, det tar kort tid å bryte det ned. Vi frykter at inntil de nye omorganiserte fagmiljøene er etablerte, vil SIHF totalt sett ha et dårligere akuttmedisinsk behandlingstilbud og -kvalitet. Konsekvensene i mellomtiden vil bli en betydelig overflytting av pasientgrupper til Oslo. Dette vil sannsynligvis i stor grad gjelde traume-/multitraumepasienter; da ingen av sykehusene i SIHF vil ha fullverdig kompetanse til å behandle sammensatte skader i flere organer.  Likeledes tror vi samme utvikling vil gjelde alle typer skader hos barn. Dessuten vil det gjelde alle typer operasjoner, både elektivt og akutt, på bukorganer hos barn. Viktig å huske på i denne sammenheng er det faktum at intensivavdelingene ved de store sykehusene i Oslo allerede i dag er overbelastet. Vårt sykehus har pr. i dag ikke rekrutteringsproblemer.  Som følge av vedtaket vil SIHF risikere å miste tung kompetanse som er vanskelig rekruttèrbar, og vanskelig å bygge opp. Man risikerer at det ikke attraktivt for personellgrupper å ta spesialistutdanning ved sykehusene, det gjelder både utdanning innen kirurgi, anestesiologi og spesialsykepleie (intensiv, anestesi og operasjon).  Det vil høyst sannsynlig bli lekkasje og flukt av fagpersonell og spesialister til sentrale strøk.  Dette vil få ringvirkninger for andre fagmiljøer i nærområdet, da mange av ektefellene til de ansatte ved  SI Lillehammer har høy kompetanse på andre områder som representerer en betydelig ressurs for distriktet. Disse miljøene vil også tappes når familier blir tvunget til å flytte til mer sentrale strøk for å få arbeid til begge. Ingen av de fire sykehusene i SIHF vil lenger være komplette.  Pasienten må behandles «stykkvis-og-delt» og transporteres rundt mellom de forskjellige sykehus for å få stilt riktig diagnose og få riktig behandling.  Har man skader/sykdom i forskjellige organer risikerer man å måtte bli behandlet på forskjellige sykehus i tur og orden. Dette utsetter pasientene for store belastninger og utrygghet; blir man syk eller skadet så vet man ikke hvor man havner.  Reisetiden blir lengre, behandlingsstart forsinkes, verdifull tid spilles på å bestemme hvor pasienten skal og på evt. videresending til annet sykehus etter initiale undersøkelser/-behandling.  Hvor blir det av våre idealer om å behandle pasienten helhetlig, og hvor er respekten for menneskeverdet i dette? Alt dette er meget store og alvorlige konsekvenser, som vi med stor fortvilelse erkjenner som framtidige realiteter etter at styrevedtak ble fattet i Sykehuset Innlandet HF 6. oktober d.å. Etter at forslaget til omorganiseringen ble offentliggjort og forelagt styret en uke før styremøtet, har vi hatt minimalt med tid til å fordøye og se konsekvenser av vedtaket. Vi hadde ønsket en mer åpen prosess med informasjon og mulighet for innspill fra større personalgrupper underveis. Det ble reist mange spørsmål om konsekvensanalyser og økonomiske beregninger. Vi fikk forståelse av at styret ville utsette styrevedtaket i påvente av disse. Hvorfor ble ikke dette gjort etter at svært mange etterlyste en mer solid begrunnelse for vedtaket? (se div. avisartikler).  Hvordan kan styret i SIHF i så stor grad overhøre sakkyndig kritikk mot aministrasjonens innstilling? Vi undrer oss videre over hva slags handlingsrom styret i SIHF innehar og hvilke rammer og føringer som foreligger når det fattes et styrevedtak. Det er ikke særlig tillitsvekkende at styreleder uttaler at de ikke har kompetanse til - i løpet av et styremøte - å omgjøre det som administrasjonen har jobbet med i 1,5 år. Er de da kompetente til å sitte i dette styret?  De store taperne etter omorganiseringen blir Lillehammer og Gudbrandsdalens befolkning. De som fra før har lengst vei til et akuttsykehus, får enda lengre vei.  Sykehuset på Hamar blir det mest komplette sykehuset i SIHF. Dette sykehuset har dårligst bygningsmasse og utbyggingsmuligheter, og skal visstnok etter planen utbedres for 1,5 millioner kroner. Dette mener vi er urealistisk. Lillehammer har åtte operasjonsstuer i dag. Hamar, som skal være hovedsetet for bløtdelskirurgien i Hedmark og Oppland, har fire operasjonsstuer.  Lillehammer har helikopterlandingsplass ved akuttmottaket, det har verken Hamar eller Gjøvik (som for øvrig skal ha AMK-funksjonen).  Dette kommer til å koste penger! SIHF har tre hovedmålsetninger for omorganiseringen. Vi stiller oss spørsmål ved om disse kan oppnås:  Sterkere og mer robuste fagmiljøer oppnås delvis. Men dette på bekostning av at ingen sykehus lenger blir komplette, og at spesialiteter med gjensidig avhengighet ikke lenger blir samlokaliserte.  Bedre tilbud til pasientene og befolkningen oppnås i liten grad for befolkningen som bebor de geografisk største områdene i Oppland fylke. De mister et komplett og kvalitativt meget bra tilbud om akutthelsetjenester ved sitt nærsykehus.  Totalt sett for SIHF vil kompetanse og kvalitet forringes i omorganiseringsfasen, og i alle fall inntil de nye funksjonene er etablert, og spesialister på plass.  Mer kostnadseffektiv drift - dette mener vi er altfor dårlig utredet. Driftskostnader ved transport vil innlysende måtte øke betydelig. Antall ambulanser og ambulansepersonell vil sannsynligvis måtte økes; kapasiteten er allerede nå presset. Reisekostnader og evt. bokostnader for ansatte som må pendle som følge av ny arbeidsplass eller for å dekke vaktordninger vil øke betydelig. Dessuten kan man ikke komme utenom betydelige investeringer både på kort og lang sikt, ettersom Hamar uforståelig nok må være tiltenkt som framtidig hovedsenter for kirurgiske spesialiteter.  Dette er et sykehus som vi vet må gjennomgå ombygging/nybygging i forholdsvis nær framtid. Helse Øst har vel allerede store økonomiske bekymringer pga. utbygging ved AHUS. Er det da klokt å fatte vedtak som vil påføre Helse Øst/SIHF ytterligere store byggekostnader, spesielt ettersom tidsmessige operasjonsstuer/sengeavdelinger blir stående ubenyttet andre steder?  Vi oppfordrer helseministeren til å lese debatten som har foregått i lokalpressen for å belyse meninger fra en engasjert lokalbefolkning og et opprørt sykehus. Vi mener bestemt at omorganiseringen er et ledd i sentralisering og nedbygging av tilbudet for innbyggerne nordover i Oppland.  Tyngdepunktet i tilbudet samles mer og mer sentralt mot Oslo. Kan regjeringen og helseministeren stå for denne type distriktspolitikk? Ønsker vi å opprettholde bosettingen i distriktene våre, må de politiske myndighetene sørge for at det eksisterer helt essensielle tilbud (sykehus, skoler, politi etc.) som gir folk trygghet i forhold til valg av bosted. Rasjonalitet, effektivitet og økonomi bør ikke være rådende premisser - på bekostning av kvalitet, omsorg og etiske verdier for syke mennesker.  Vi er faktisk et veldrevet komplett akuttsykehus med et av de laveste underskuddene i landet gjennom mange år. Vi kan ikke stilltiende bare se på at det blir plukket fra hverandre.  Vi har et håp om at helseministeren setter seg inn i saken og vurderer omgjøring/ utsetting av styrevedtaket til grundige konsekvensanalyser og økonomiske kalkyler er foretatt.  Er det virkelig så stor økonomisk gevinst å hente at det er verd så store og gjennomgripende endringer? Stemningen blant de ansatte er preget av sjokk, vantro og av ikke å bli hørt eller respektert i prosessen.  Med vennlig hilsen intensivsykepleiere ved intensiv avdeling Sykehuset Innlandet Lillehammer  Anne Beate Akre-Hansen, Katrine Lindholm, Karin Mæhlum, Margrethe B. Væver, Toril Grøtting  på vegne av ansatte ved Sykehuset Innlandet Lillehammer IF