GD Debatt 190903

Overlege Ivar Jo Hagen
UNDERTEGNEDE SOM SKRIVER

dette er overlege på infeksjonsavdelingen på Lillehammer. I tillegg er jeg daglig på intensivavdelingen og ser sammen med anestesilegene på de sykeste pasientene både fra medisin og kirurgisk avdeling. På samme intensiv ligger også barn, en del kvinner fra gyn/fødeavdelingen.
Av og til også nevrologiske pasienter. Jeg mener derfor jeg har en viss evne til å fatte hvordan et sykehus henger sammen. Da jeg hørte forslaget for totre dager siden om å flytte all såkalt bløtkirurgi (urologi og magetarmkirurgi ) pluss gyn/føde og barneavdelingen til Gjøvik, trodde jeg først ikke mine egne ører. I mine øyne er det ikke tvil om at dette vil rasere helsetilbudet ikke bare til pasienter i denne delen av fylket, men i hele Oppland. Dette fordi Lillehammer Sykehus ville falle sammen som akuttsykehus (se hvorfor senere i artikkelen).

JEG TROR IKKE LILLEHAMMER SYKEHUS
ville falle sammen om barn og føde/gyn alene blir flyttet. Men i hele tatt å tenke på flytte et
så møysommelig oppbygd stort fagmiljø med spisskompetanse, f.eks på sykepleiersiden på nyfødtenheten, til sammen kanskje 100 mennesker, er mildt sagt uhyre dristig. Sannsynligvis ville bare en del av dette tverrfaglige personalet bli med, og man vil garantert sitte igjen med noe som er adskillig dårligere og som ville ta lang tid å bygge opp på ny.
Flytter man også bløtkirgurgien, ville sykehuset sitte igjen med ortopedi, Indremedisin, nevrologi og (øye?) samt laboratorier. All akutt kirurgi utenom ortopedien, for eksempel alvorlige ulykker, ville vi ikke kunne ta hånd om.

Hva vil skje da? Da ville Lillehammer sykehus ville bli et komplett uinteressant sykehus for anestesileger. Jeg regner med at de unge anestesilegene våre, som er uten familier de fleste, ville slutte. Og hvilke nye ville kunne tenke på å ta utdannelse i anestesi på et slikt sykehus? De "gamle" anestesilegene ville ikke kunne klare å drive det, og Lillehammer som akuttsykehus ville være en saga blott. Alle er nemlig avhengig av anestesiavdelingen.

PÅ MEDISIN LEGGES DET
inn fra tolv til nesten tredve pasienter som øyeblikkelig hjelp daglig. Disse har ikke korrekte diagnosemerkelapper i det de kommer inn. Noe er kritisk syke og det er høyst uklart om de har hjerteinfarkt, blodpropp i lungen, eller om det egentlig er en kirurgisk tilstand, kanskje med indre blødninger, eller blodforgiftning. Noen kollapser i mottagelsen og må taes hånd om av topp kvalifiserte anestesileger for å overleve. Andre pasienter har vondt i magen og må følges av kirurger utover kvelden og natten. Ikke få slike pasienter må opereres selv om de er innlagt på medisinsk avdeling, ofte midt på natten.
Hvor som helst på sykehuset får pasienter uventet hjertestans og må gjenopplives umiddelbart av anestesileger. På hjerteovervåkningen må pasienter ha akutt kortvarig narkose på grunn av elektrosjokkbehandling av hjerterytmeforstyrrelser. Dårlige lungepasienter ender opp med akutt respirasjonssvikt og må respirator på intensiv. Også dette skjer ikke sjelden midt på natten. Og dette skjer ofte, en slik pasient finnes nesten til en hver
tid på intensiv.

MEDISINSK AVDELING ER ALTSÅ
totalt avhengig av en oppegående, topp kvalifisert anestesiavdeling døgnet rundt for å drive forsvarlig.
Uten dette måtte deler av indremedisinen følge med til Gjøvik, ellers ville det være farlig å ligge her på Lillehammer. Indremedisink avdeling vil forvitre.
Det en gammelt slagord som sier at det er farlig å havne på medisinsk avdeling med hull i tarmen eller en annen kirurgisk sykdom. Hos mange eldre er ikke dette alltid lett å diagnostisere. Og det er ikke da bare å sende dem til Gjøvik. For vi hadde ingen kirurger til å hjelpe oss å forstå at denne pasienten hadde hull i tarmen. Og har du blødende magesår, må du kanskje i en ustabil situasjon transporteres. Skal i så fall alle som er meldt med blødninger i tarmen rett til Gjøvik? I dag avlaster vi Gjøvik med ta over en del kritisk syke på intensiv der nyrene svikter. Hvordan skal vi klare det hvis intensiv/anestesi faller sammen? Nå kan det jo bli oss som må sende de fleste intensivpasienter til dem, for eksempel alle dårlige lungepasienter. I tillegg får de barna og dobbelt så mange fra gyn/føde Intensivavdelingen på Gjøvik ikke kan klare alt dette.

LITT OM DET Å FLYTTE PERSONELL: I små byer som våre er fagmiljøene langsomt bygget opp gjennom kanskje 10 år ved at mange bor akkurat i den byen fordi ektefellen har kunnet få arbeid akkurat der. Ektefellene har jo ofte en vel så viktig stilling. Hvis man må flytte i godt voksen alder, vil svært mange flytte dit hvor begge har arbeidsmuligheter og et sosialt nettverk fra før, ikke minst til Oslo. Pendling til Gjøvik ville gi dem noe de kanskje var flyttet fra, lange arbeidsreiser.
Som leseren har sett har jeg ikke skrevet dette som et partsinnlegg for at alt mulig derimot skal samles her. Jeg har prøvd å beskrive at et sykehus er ikke et bilverksted. Diagnosen er ofte usikker og vi må samarbeide om
pasienten. Et intensiv/anestesisammenbrudd her hos oss vil skape kaos på Gjøvik og gjøre det farlig å ligge på Lillehammer Sykehus.

TIL SLUTT VIL JEG
oppfordre pasienter og politikere til å engasjere seg i denne saken. Fordi vi er det mest komplette sykehuset i innlandet har vi kanskje tatt det for gitt at et slikt radikalt forslag i det hele tatt ikke kunne komme opp. Men nå har det til de grader skjedd. Selv har jeg stort håp om at ledelsen for Sykehuset Innlandet og styret ikke kan være villig til å ta en slik enorm risiko som en gjennomføring av et slikt forslag vil innebære.