GD Kronikk 260993
Noen må tenke på pasientene.
Sykehuset på Hamar er ikke stedet når det nå er mulighet til å lage en god, moderne og stor urologisk avdeling for regionen, mener artikkelforfatteren.

Det ser ut til at fagfeltet urologi (sykdommer i urinveiene og mannlige kjønnsorganer) skal flyttes fra Lillehammer til Hamar. Dette vil bety en forringelse av det tilbud man kan tilby urologiske pasienter i regionen.
KRONIKK: Av Christian Beisland, overlege ved Urologisk seksjon,Kirurgisk avdeling,
Haukeland Universitetssykehus, Bergen

Etter å ha arbeidet til sammen nesten syv år ved det nåværende SI-Lillehammer, har jeg nå hatt muligheten til å betrakte kampen mellom innlandssykehusene på avstand.
Mitt primære ønske var lenge
å returnere til Lillehammer, men etter nøye vurdering har jeg valgt å bli ved et sted hvor mulighetene for god pasientbehandling er tilstede.
Gjennom de siste to årene
har det flere ganger kommet forslag om at urologien i Hedmark og Oppland skulle samles på Hamar. Medisinskfaglige kommentarer og vurderinger omkring dette har blitt gitt til sykehusledelsen, men aldri blitt besvart. 
Nå ser det ut til at man bestemmer seg
for Hamar. Det må da være riktig, at regionens innbyggere blir gjort oppmerksomme på hvilke (negative) konsekvenser vi som fagfolk, mener dette vil bety for de pasientgrupper vår spesialitet omfatter.

Viktig å samle
Et samlet urologisk synspunkt
er at det er riktig å samle hovedvirksomheten innenfor fagfeltet i en stor avdeling. En slik fellesavdeling for Hedmark og Oppland vil kunne bli blant de fem største urologiske avdelinger i landet. Dersom forutsetningene blir lagt til rette for det, bør en slik avdeling kunne tilby den mest moderne teknologiske medisin, samtidig som den tilbyr en god og menneskelig oppfølgning av regionens pasienter.
Hovedvirksomheten ved
urologiske enheter i Norge i dag, er kreftbehandling. Kreft i blærehalskjertelen (Prostata) er den hyppigste kreftform hos menn. Forekomsten stiger med økende alder, og når "eldrebølgen " i løpet av de neste ti-år slår inn, vil man se en økning i forekomsten av denne kreftformen. Det samme vil også gjelde de andre vanlige kreftformene vi behandler (Blærekreft og nyrekreft).
 

Ikke enkelt 
Dessverre er ikke påvisning av kreft alltid like enkelt, og prosessen før en diagnose foreligger, krever at flere avdelingers spesialkunnskap kombineres. Vi som urologer, er i særlig grad avhengige av et godt samarbeid med patologer. Patologene er de legene som bedømmer vevsprøver i mikroskop, og som tar stilling til om svulstene er godartede eller ondartede, om de er hissige eller mindre hissige og om de viser tegn til å vokse inn i andre organer eller gjennom naturlige begrensninger. Bedømmelsen av dette er vanskelig og svaret vil ofte få store konsekvenser for valg av senere behandlingstype. Ofte må de kliniske vurderingene til urologene sammenholdes med de funn patologen har gjort, for at vi skal kunne gi pasienten et velbegrunnet råd  om den videre behandling.

Nært samarbeid
Et nært samarbeid, med
blant annet fellesmøter er etter mitt syn helt nødvendig for at vi skal kunne kvalitetssikre hvordan vi diagnostiserer kreftsykdommer. 
Ved SI-Lillehammer har man en god og stor patologisk avdeling, med lang erfaring i urologiske sykdommer.
Faste møtepunkter og hyppig uformell kontakt bidrar uten tvil til sikrere diagnostikk av pasientenes sykdommer. 
Vi er også avhengige av patologene i forbindelse med
våre kreftoperasjoner. Både under operasjoner for prostata-, blære- og nyrekreft vil det ofte være behov for hurtigsvar på vevsprøver mens selve operasjonen pågår. Jeg trenger vel ikke utdype viktigheten av en god og sikker service på dette feltet.
Vår spesialitet grenser tett
mot nyrespesialistenes, SI-Lillehammer har en stor og veldrevet nyreavdeling med et dialysesenter. Pasienter med sykdommer i urinveiene vil ofte få nyresvikt på et eller annet tidspunkt av sykdomsforløpet, og nær kontakt med nyrespesialister vil kunne bety at man kan fange disse pasientene opp tidligere og bedre både deres livskvalitet og for å kunne vurdere nyrenes funksjon, kreves spesielle undersøkelsesmetoder. SI-Lillehammer utfører denne typen undersøkelser.

Begrenset 
Etter mine opplysninger har Hamar en svært begrenset
patologiservice, ingen nyreavdeling og man må til Elverum for å få gjort nyrefunksjonsundersøkelse. Etter min mening er det uhørt at man på det som skal bli en av Norges største urologiske avdelinger ikke har disse servicefunksjonene innenfor samme lokaler. Jeg mener man ved dette ikke kan tilby pasientene tilfredsstillende utredning og behandling, og personlig finner jeg det svært lite attraktivt å arbeide på en avdeling hvor en slik grunnleggende infrastruktur ikke er tilstede. Etter samtaler med kolleger ulike steder i landet, tror jeg ikke en slik "B-avdeling" vil få den letteste rekrutteringsjobben i et trangt urologmarked. 
Urologisk seksjon ved SILillehammer har gjennom de
siste 5 årene vært en aktiv bidragsyter på nasjonale og internasjonale møter. Behandlingsresultater og oppfølgningsstudier er publisert i nasjonale og internasjonale tidsskrifter, og har vist at resultatene derifra er fullt på høyde med hva som regnes som bra i Europa og USA. Man planlegger altså å flytte noe som selv har dokumentert å være bra, til en urologisk avdeling som etter mine opplysninger ikke har publisert et eneste resultat eller kvalitetskontroll i den samme tidsperioden. Som pasient eller pårørende hadde jeg vært skeptisk.

En lege er en lege? 
Vi leger har ofte følelsen at
myndigheter og sykehusledelse ser på en lege som en lege, uansett hva han eller hun har brukt 10-15 år på spesialisere seg på. For sykepleierene er nok denne følelsen enda sterkere. Innenfor et en liten spesialitet som urologien er vi helt avhengige av å samarbeide med sykepleiere og hjelpepleiere som vet hva våre felles pasienter trenger. SI-Lillehammer har gjennom 30 år bygget opp en solid stab av urologiske sykepleiere. 
Denne
gruppen holder en svært høy faglig standard, er aktive innen den nasjonale foreningen for urologiske sykepleiere. At man skal skusle bort denne uvurderlige ressursen, virker usedvanlig korttenkt. Man kan rive ned 30 års innsats og arbeid i løpet av noen uker eller måneder. 
Jeg synes dessuten at det
virker som en hån, særlig mot den eldre del av befolkningen i Gudbrandsdalen og Valdres, at de skal måtte reise lenger, mens man sentralt innover mot Oslo skal få et enda mer utbygd tilbud. Noen innenfor sykehusledelsen burde prøve 50 minutter ekstra i bil, med 2 liter i blæren - uten å klare å få latt vannet!!

Et B-stempel 
Hamar ligger bare en drøy time unna Aker Universitetssykehus
i Oslo og Akershus Universitetssykehus på Lørenskog. Dette er de to største avdelingene på Østlandet. Jeg skjønner ikke man da skal samle 3 store avdelinger så tett. Med de forutsetninger jeg har nevnt tidligere, tror jeg et "B-stempel" i forhold til de to andre nevnte avdelinger er uunngåelig. Nå bør man tenke seg om igjen. Man har muligheten til å lage en god, moderne og stor urologisk avdeling for regionen, på et sted hvor infrastrukturen allerede er på plass. 
Noen må tenke på hva
man medisinsk skal tilby pasientene, ikke bare på mulige innsparinger. Skulle man tenke seg å flytte urologien vekk fra SI-Lillehammer, er det Gjøvik som er alternativet. En samlokalisering med det onkologiske senteret der, ville i hvertfall hatt én fornuftig medisinsk begrunnelse.
[email protected]